Henri de Saint-Simon
 | Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. (2023-02-12) |
| Henri de Saint-Simon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. okt. 1760[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 19. mai 1825[1][2][4][5] (64 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, samfunnsøkonom, journalist, historiker, skribent, sosiolog, sivilingeniør, ingeniør, byplanlegger, politiker | ||
| Ektefelle | Sophie de Bawr (1801–1802) (avslutningsårsak: skilsmisse) | ||
| Søsken | André Louis de Saint-Simon Marie Louise St. Simon-Montléart | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon | ||
Claude Henri de Rouvroy, comte de Saint-Simon ofte nevnt som Henri de Saint-Simon (født 17. oktober 1760 i Paris, død 19. mai 1825 i Paris) var en fransk sosialist og politisk teoretiker.
Saint-Simon var blant de som av senere tenkere som Karl Marx skulle bli omtalt som utopisk sosialist. Saint-Simons teorier går under betegnelsen saintsimonismen, og har blitt videreutviklet av særlig Auguste Comte, og siden Émile Durkheim.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Saint-Simons avstamning — han mente selv den var å føre tilbake til Karl den store — spiller en rolle ikke bare i hans liv, men også i hans tenkning.[trenger referanse]
Livsløp
[rediger | rediger kilde]Saint-Simon førte et omskiftelig liv. Han fikk en militær oppdragelse, noe som ikke hindret ham i samtidig å gjøre bekjentskap med de historiske og filosofiske vitenskapene. Jean le Rond d'Alembert var en tid hans lærer, og han ble sterkt påvirket av encyklopedistene.[trenger referanse]
I 1779 dro han til Amerika, hvor han kjempet for uavhengighetens sak, inntil han ble hardt såret og måtte forlate tjenesten.[trenger referanse] I 1783 vendte han tilbake til Frankrike og forlot kort tid etter militærtjenesten fordi han ville vie seg helt til filosofiske studier og den sosiale misjon som nå demret for hans bevissthet.[trenger referanse] Han ønsket imidlertid først å sette seg inn i forskjellige vitenskaper og utvide sine erfaringer ved reiser. I Spania virket han for å forbinde Madrid med havet, han besøkte England og Tyskland, og opptrådte i Holland som selvbestaltet diplomatisk agent.[trenger referanse]
Denne omreisende tilværelsen ble avbrutt av den franske revolusjon, og under den gikk hans families store formue tapt. For å kunne utrette så meget mer av sine sosiale ideer, ville han først på nytt gjenvinne de materielle midler.[trenger referanse] Hans ønske var å omgi seg med lærde, grunnlegge et akademi for sosiale vitenskaper, utgi en ny stor encyklopedi som organ for sine ideer og planer.[trenger referanse] For å kunne iverksette alt dette drev han i 1790 omfattende handelsspekulasjoner under revolusjonens omskiftning av eiendomsforholdene. Hellet fulgte ham, og han fikk skaffet seg en solid formue. Med den trakk han seg tilbake og overøste sin krets av lærde og kunstnere han hadde samlet om seg.[trenger referanse] Innen et par år var han ruinert, og hans liv forble heretter en stadig kamp med den materielle nød, inntil han i sine siste leveår fant en del tilhengere som sørget for hans utkomme.[trenger referanse]
Som forfatter
[rediger | rediger kilde]Saint-Simons startet sitt forfatterskap sent i livet.[trenger referanse] Han fremsatte sine sosiale ideer første gang i en større sammenheng i det fragmentariske verket L’Industrie (1817–1818), med et større bidrag fra Augustin Thierry.[trenger referanse] I 1819 grunnla Saint-Simon et tidsskrift, L’Organisateur. 1821—23 utkom endelig Le système industriel. Dette verkets tendens var å påkalle de styrendes oppmerksomhet for de samfunnsklasser som hadde sin arbeidskraft som sin eneste eksistensmiddel.[trenger referanse] Til dette verk sluttede seg fire hefter moralske betraktninger, henvendt til næringslivets menn, Catéchisme des industriels (1823—24), og hvis 3. hefte, som bærer undertittelen Système de politique positive, har en særlig interesse, da det i sin helhet var forfattet av hans daværende sekretær Auguste Comte, som her nedla det første utkastet til sin av Saint-Simon direkte inspirerte filosofi.[trenger referanse]
I sitt filosofiske testamente Le nouveau Christianisme (1825), som inneholdt hans religiøse program, forkyntes en ny kristendom: religionens hovedoppgave er å heve underklassen fysisk og moralsk således at de enkelte individers naturlige anlegg kan komme til utfoldelse.[trenger referanse] Arbeiderne står hjelpeløse og forlatte, da den besittende, organiserte middelklasse kun kjemper mot føydalvesenet for en politisk frihet som ikke har interesse for arbeiderne. Disse forlanger en omorganisasjon av samfunnet, som kan forbedre deres levevilkår således at enhver kan arbeide etter sin evne og få lønn etter det ytte arbeid. En slik utvikling er etter Saint-Simon ikke bare ønskelig, men den er etter de gitte økonomiske og sosiale forhold en historisk nødvendighet. Saint-Simon, som ellers henregnes til de utopiske sosialister, har her som den første forklart sosialismen som en nødvendighet etter den gitte historiske utvikling.[trenger referanse]
Etterfølgere
[rediger | rediger kilde]Etter Saint-Simons død stod en rekke av hans begeistrede elever rede til å fortsette hans verk. Moralsk forfektet han en positiv og utilitaristisk humanisme, som betoner det jordiskes verd uten å fornekte den religiøse følelses rett til å utfolde seg fritt.[trenger referanse] Han ville at de enkelte individer skal være gjennomsyret av nestekjærlighet, og at en for teologiens dogmer renset religion, den av ham forkynte «nye kristendom», skulle være den styrende makt i samfunnet. Arbeidet er en hellig plikt for alle, og folkeskolens undervisning burde være anlagt på å dyktiggjøre for livets praktiske gjerning. Saint-Simons ærgjerrighet var å samle all viten for så av dette å oppbygge sitt system som grunnlag for et nytt samfunn. Han ble aldri ferdig, nådde kun til et utkast, som han med journalistens hastende jag strødde ut i en spredt produksjon, full av geniale glimt, av fruktbare kimer, som slo rot og gav grøde århundret igjennom.[trenger referanse]
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]- Lettres d'un habitant de Genève à ses contemporains (1803),
- L'Industrie (1816-1817),
- Le Politique (1819),
- L'Organisateur (1819-1820),
- Du système industriel, 1822
- Catéchisme des industriels (1823-1824),
- Nouveau Christianisme (1825).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-de-Saint-Simon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Saint-Simon, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0057919[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Claude Henri Saint-Simon, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id saint-simon-claude-henri[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Claude Henri de Rouvroy, comte de Saint-Simon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- A. P.-St.: "Saint-Simon og Saint-Simonismen" (anmeldelse av: Dr. O. Warschauer: Gesehichte des Socialismus und neueren Kommunismus. Erste Abteilung: Saint-Simon und der Saint-Simonismus. Leipzig, Verlag von Gustav Fock 1892; i: Nationaløkonomisk Tidsskrift, Ny række, Bind 10; 1892)
- Salmonsens konversationsleksikon, 2. udgave, bind XX; s. 808-809; opslag: Saint-Simon, Claude Henri de Rouvroy de